å forville seg inn i en tankestorm uten kart og kompass.

drømmer. en mann uten munn og nese kjeftet på meg med en hul mørk mannestemme fordi jeg så stygt på ham da han kom inn i rommet. veggene ristet og jeg ble knust ned i bakken av skam. drømte at jeg hostet opp mandlene mine og måtte prøve å svelge dem igjen, men det bare tettet seg og jeg fikk bare puste dersom jeg holdt dem i hendene, opp mot munnen for de satt jo fremdeles fast. varme, klumpete og rødbrune, litt gult. drømte at fingertuppene mine var gjennomboret av sprøytespisser. lampen ristet, sengen også, og spiler av smerte gikk gjennom magen min. som følge av husets skjelvninger tenkte jeg "nå dør jeg". det var ikke dødsangst - jeg var ikke drevet av skrekk - jeg overga meg til døden.

å stirre våren i hvitøyet mens skittentøyet ligger og surner.

var vi lykkeligere? mer bekymringsløse? var vi vakrere?

å spille blokkfløyte versus å spille på livet; sjenanse versus eleganse; å skrike ned i puten versus å skrike fra et fuktig tak en fuktig natt; å vegre seg for livet versus å innrømme at man ikke vil dø; å møte autonomitet versus å stå opp mot det autoritære; å forelske seg i et menneske versus å forelske seg i forelskelsen; katapult versus katastrofe; kontraster versus konflikter; hvite løgner versus ærlighet; grønne øyner versus kjærlighet.

har lagt ut noen tegninger og andre ting på den nye tumblr-siden min:
sunnivainnstrand.tumblr.com

om hvordan jeg vil leve III.

unnvikende blikk
men mest unnvikende fraser
fra en lukket munn
som om skitne tenner
men ikke derfor

hva skjer
hvis jeg

stjeler denne fra lone, jeg. mygod jeg savner å være forelsket

fra fucking åmål.

GUILTY PLEASURES

den beryktede hvite teksturløse dynen og ikke minst den gule gummiskiven av fett, gjemt under en utvannet samlet masse som hevder å være av det vegetabilske slaget. oversvømt av brun, søtsur(smakløs) saus, og som en badeball i bassenget; en slapp, myk deigklump - med et hint biteresistanse helt ytterst i kantene. hvitgylne pinner dynket i frityrolje. salaten var sprø, og fingrene mine luktet ketchup.

// første gangen jeg skjønte at julen aldri ville være magisk igjen var jeg åtte år og satt på fanget til bestefar i lilla kjole med silke og perler. bestefar forsvant ut kjøkkendøren i andre etasje, og like etter kom julenissen inn første. med brummende julenissestemme trampet han opp trappene i løst bomullsskjegg og rød drakt. åh så teit, tenkte jeg. bestefar er så dum. jeg løp inn på det gule rommet med krybben og flyttet rundt på hestene og eslene og prøvde å få den tunge klumpen i magen til å forsvinne. tårene trillet nedover kinnene, og jeg tenkte at de var så dumme, alle de voksne som prøvde så hardt å late som at julemagien fremdeles lå der. nissen finnes jo ikke jo. det er bare løgn alt sammen.

når alle de andre hadde dratt hjem, satt jeg igjen på armlenen til den rødstripete sofaen med hodet til bestefar mellom beina og gredde det grå håret hans bakover, om og om igjen, og han fortalte historien om da han trodde han skulle miste alt håret da han var syk på en båt på andre siden av jorden. den julen fikk jeg og min søster høre elvis for første gang, for bestefar elsket elvis, og min søster fikk kjeft fordi hun ville gå i bukse på julaften.

//drømmemannen.

om hvordan jeg vil leve II.

REFERAT

to unge søstres overentusiasme når bybanen endelig ankommer byparken i høststormen. et rastløst blikk i den kalde luften legger seg hvileløst over fasaden av de halvnakne kvinnekroppene på en reklameplakat, og fingrene fumler seg frem til hver sin trange bukselomme - bare tuppene kommer nedi, og resten av hånden henger ubesluttsomt utover, og blir et offer for folkemarsjen inn/ut av den oransje maskinen i det en korthåret skategutt fra sletten skubber borti uten å se seg tilbake. igår satt jeg meg på en av de firesetede avdelingene av bybanen, ovenfor en mann tilsynelatende i førtiårene med en gammel formløs dongeribukse og tunge skuldre under dressjakken. jeg prøver som regel å unngå de setene der; man blir alltid sittende for tett på fremmede til å ha en naturlig kroppsholdning og blikkføring. en gammel dame ble stående fra ett stopp til et annet før en ung medpassasjer reiste seg for å tilby et sete. i gjenspeilingen i vinduet så jeg tårer trille nedover de røde kinnene på førtiåringen, og i noen sekunder møtte vi blikket til hverandre i bildet utenfor, før han brydd vendte blikket videre ut mot den forbipasserende byen.

jeg rekker ikke lenger ut. våte skosåler på det hullete gulvteppet ovenfor meg, bare en stor knute som presser på nervesentralene. luen trykker over tinningene og snart er jeg blind. melder meg ut av sosiale roller, eller; hopper i de med dypvannsstøvler, snorkel og dykkermaske. prostituerte kvinner tegner seg selv uten hender fordi de ikke føler noen makt over eget liv. vi andre vasser rundt i overflødige maktdemonstrasjoner og overfølsom narsisisme. jeg hater nervøse gutter og arrogante typer. de er de verste.

screenshots fra shortbus/across the universe

// falmende glansbilde om sensommeren. å være noen ingen andre er. å knytte skoene bare med én sløyfe. å stå så nærme scenen på konsert at man kan smake svetten som fyller luften. å ta det siste trekket. å knuse i tusen glasskår; å være et eksplosiv et halvt millisekund ut i seansen. å rive ut sider fra gamle skrivebøker. å kaste yndlingsskjorten fra fem år tilbake. å være tøffere enn man egentlig er. å kutte løk og kjenne tårene begynner å renne.

15.03.09 "gi meg en flaske vin og en fest og jeg skal vise deg virkelighetsflukt. gi meg din kropp og jeg skal gi deg din frihet. forsvinn min engel, du er ikke lenger i bruk. de beskuer meg, nedlatende svin. du lever i en verden der blått blir grått og kjærlighet tap og fortvilelse. vær så snill, kan du ikke vekke meg snart? jeg hater meg selv, dette må ta slutt"